Børn Einar Romøren
Bj%C3%B8rn%20Einar%20Rom%C3%B8ren%204
Børn Einar Romøren
Tidligere skihopper, deltager i Mesternes Mester, vinner av Kreftforeningens hederspris og kreftoverlevende.
Bj%C3%B8rn%20Einar%20Rom%C3%B8ren%204
Børn Einar Romøren
Tidligere skihopper, deltager i Mesternes Mester, vinner av Kreftforeningens hederspris og kreftoverlevende.

Dagbok for det viktige i livet

En ting som har slått meg en stund etter endt behandling er hvor mye informasjon jeg både har fått men også gitt til leger og sykepleiere. Og når vi sitter der og forventer den beste behandling som finnes, så er det jo fort egentlig også litt opp til den informasjonen vi gir fra oss om hvor god hjelp vi får. 

Dette kunne sikkert stått i en treningsbok for de som har lyst til å satse mot OL. For i idretten starter man fort å lære om viktigheten av riktige tilbakemeldinger til treneren. Hva har du trent siden sist? Hvordan gikk den treningen? Hvor sliten var du etter treningen og dagen etter? Hva spiste du og når?? Hvor mye har du sovet? 

I idretten kaller man det å ta ansvar for egen utvikling. På hopplandslaget har de en visjon om å skape selvstendige og utviklingsorienterte utøvere. Essensen i dette er jo nettop å ta ansvar, være nysgjerrig og dele av egen erfaringer for å hjelpe de andre, for den hjelpen kommer tilbake en dag! 

Hvis jeg tenker etter så kan jeg sikkert huske sist jeg hadde vondt i ryggen. Sånn ca i alle fall. Men hvor vondt? Når gikk det over? Hvis jeg virkelig vil ha den beste hjelpen jeg kan få, så burde jeg jo ta ansvar for det og skrive ned. Ha et system for å registrere smertene og eventuelt hva jeg tror er grunnen til smertene. Men det gjør jeg jo ikke. Men jeg er ganske ivrig på å få på hver meter jeg går langrenn på strava... 

Det er jo egentlig ganske flaut at jeg som kommer fra et system som burde være gode på akkurat dette har sittet med leger som ønsker å redde livet mitt og ikke hatt så nøyaktig og god informasjon til de som jeg kunne hatt. Men hvorfor?? Er det så enkelt som når man skylder på treneren for at man ikke vant OL? Eller var det egentlig treneren sin skyld? Eller er det at det ikke er et godt nok system for det? For jeg klarer å si hvor mange skritt jeg gikk i går, 6401! For det registrer telefonen for meg. Strava klarer jeg å slå på, så der ligger alle treningsøkter. Men å skrive ned noe om helsen.. Det har jeg ikke hatt et sted å gjøre før nå.

Det gikk bra med min behandling. Jeg gav sikkert ganske ok tilbakemeldinger til legene, men utfallet kunne kanskje blitt sølv.. og det er ikke spesielt bra i en boksekamp hvis kreft er motstanderen.  
Del på:
facebook
twitter