Bjørn Einar Romøren blogg
Bj%C3%B8rn%20Einar%20Rom%C3%B8ren%204
Bjørn Einar Romøren
Tidligere skihopper, deltager i Mesternes Mester, vinner av Kreftforeningens hederspris og kreftoverlevende.
Bj%C3%B8rn%20Einar%20Rom%C3%B8ren%204
Bjørn Einar Romøren
Tidligere skihopper, deltager i Mesternes Mester, vinner av Kreftforeningens hederspris og kreftoverlevende.

Det er en grunn til at de ikke gir deg cellegift på SPA!

Hvis man har måttet gjennomføre en behandling med cellegift, er det bare å innse at man ikke blir sterkere av det. Da blir det fort en jobb man må gjøre selv når legene har gjort sitt!

Jeg har jo trent en del i mitt liv. Og jeg har fått gleden av å trene med verdens beste, vært en del av et team som har en sterk prestasjonskultur. Og ikke minst, jeg har vært skihopper på landslaget da vi ble slått av Korea i OL 2002 (og jeg var ikke med på laget en gang). Så jeg vet hva det vil si å jobbe seg opp fra 0.

Når det er sagt, er det viktig å vite at jeg ikke er trener, har heller ikke utdannet meg som trener og har vel mer kontroll på hva JEG skal gjøre enn nødvendig vis hva DU bør gjøre.

Det er ikke sikkert at det er så vanskelig å komme i gang for alle, men jeg har møtt litt for mange som sliter med dørstokkmila. Om det er manglende motivasjon, frykt, en følelse av håpløshet eller en kombinasjon, vet jeg ikke, men jeg har stor respekt for følelsen. Jeg har den kombinasjonen til tider selv også. Men jeg har noen teknikker som funker for meg!

Det er godt det hendte meg, for jeg takler det! Det er vel en setning jeg fikk inn med morsmelka. I de fleste settinger som er litt tråe går jeg gjennom realiteten i situasjonen og tenker at da har jeg et godt utgangspunkt for at det skal gå bedre. Det sammen med at jeg legger vekk all frykt for å mislykkes. For hva er egentlig det verste som kan skje om ikke jeg ikke kommer helt tilbake i form? OK, jeg kan kanskje ikke gjøre alle de tingene jeg ville. Jeg må prioritere litt annerledes med tiden min. Jeg må svelge noen kameler, men det er jo fryktelig mye lettere å svelge kamelen hvis man først har prøvd!

Når jeg spilte amerikaner på besøksrommet på A8 ble jeg så imponert og glad over å høre hvordan de fleste hadde planer om hvordan de skulle være aktive når de var ferdig. Rett og slett motiverende. Jeg tror faktisk jeg lærte mer om hvordan jeg skulle komme meg i fysisk form av å høre de historiene enn på et trenerseminar på Olympiatoppen. Jeg har ikke tenkt så mye over det før jeg sitter her og skriver, men jeg tror det handler litt om at jeg er god til å innse realiteten og «bruke» de ressursene som er tilgjengelig for meg der og da.
Bj%C3%B8rn%20Einar%20Rom%C3%B8ren%20i%20skisporet
Motivasjonen og målet mitt med å trene var klar! Jeg skal klare å følge barna mine på det de vil gjøre i oppveksten! Frykten var der, hva om jeg får fatigue og ikke klarer å være den personen jeg en gang var? Men når motivasjonen er sterkere enn frykten og jeg var åpen for impulser fra de rundt meg, da var jeg i gang!
Det er fort gjort å glemme det man har drevet med tidligere. Med mindre du har tenkt å bli verdensmester i et eller annet, er det jo mye sunn fornuft i hva man bør gjøre. Tenk på oldeforeldrene våre. Meget få av dem løp ned dørene på Sats på PT timer. Vi har altså et mye bedre utgangspunkt for å klare å trene oss opp igjen! Hvis motivasjonen er å komme tilbake i samme form som tidligere, ja da er det lurt å tenke på hva gjorde jeg egentlig før jeg ble syk? Det funket før, så sannsynligheten for at det vil fungere igjen er stor tenker jeg. Man må bare huske på hva realiteten er. Hvis du likte å løpe i fjellene, ja da kan det være greit å starte med noen turer i skogen. Likte du tur i skogen, ja da starter du med noen korte turer i nabolaget. Det handler om å senke intensiteten samt minske belastningen.

Min siste treningsøkt på et treningsstudio var i mars 2014. Ikke fordi jeg ikke liker å trene, men jeg hadde bare ikke noe motivasjon til å gå på treningsstudio. Jeg fant all den fysiske utfordringen jeg trengte for å holde meg i form andre steder. Nå er det viktig å poengtere at jeg IKKE har noe imot treningsstudio. Jeg har bare ikke hatt noen mål å nå! Men nå har jeg plutselig det. Og jeg gledet meg egentlig veldig til å bruke pusterommet, både inne og ute. Benytte meg av kunnskapen til aktiv-instruktørene og få en trygghet i at jeg var på riktig vei og ikke gjorde noe dumt. Men nå var det nå sånn at det kom en pandemi da, så da måtte jeg legge om planene litt.

Det løste seg egentlig ganske greit med at vi hadde to barn som trengte å sove, og da gikk jeg tur med vognen! I tillegg så vet jeg at variert trening er nøkkelen, og da fikk jeg bare beskjed fra kona om at jeg måtte bygge platting og pergola! Mye er gjort om man har et prosjekt man må fullføre!!

Altså, jeg kom i gang med «treningen», for en tur med barnevogn i nabolaget er vel ikke noe jeg hadde skrevet i treningsdagboka for noen år siden. Men det handlet om at nå hadde jeg plutselig et mål igjen. Og jeg husket på hva realiteten var! At jeg ikke klarte å gå ned til Bekkestua uten pause (det er kanskje 20 min å gå dit). Jeg tok i bruk hjelpemidler for å holde på min egen motivasjon. Tok tak i Stravaen min, gikk med en klokke som registrerte puls og skritt og på den måten kunne jeg se at det gikk fremover. Og kanskje like viktig, de dagene jeg følte meg veldig sliten kunne jeg se på antall skritt de foregående dagene og vite hvorfor jeg var sliten.

En av tingene jeg angrer på er at jeg i min karriere ikke var flink til  å skrive treningsdagbok. Dvs, jeg skrev noe, men brukte det ikke godt nok. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg følte det var noe jeg skrev så trenerne kunne se om jeg hadde trent eller ikke. Ikke som et hjelpemiddel for meg selv for å utvikle meg. Men den tilgjengeligheten det nå er på registrering av fysisk aktivitet har  gitt meg en skikkelig motivasjon til både å se hva jeg klarer og til å pushe meg til å gjøre det enda litt bedre hver dag. For den andre bøygen etter dørstokkmila er jo følelsen at dette nytter ikke. Om man syntes trening ikke gav resultater tidligere, kan den følelsen komme fort. For det tar lengre tid å se resultater av treningen etter at man har vært syk. Da var jeg flink til å høre på folket på radium. Glem hva du klarte før, du må innse at ting tar lengre tid nå!

En ting som også er viktig å si er at jeg har vært utrolig heldig. Jeg har nesten ikke senskader! Jeg opererte ikke noe og bortsett fra litt rare hender og føtter, så var det mest kondisen og energien som jeg måtte jobbe med. Har man derimot noen inngrep eller noe man må ta hensyn til, så er det så utrolig viktig å bruke kompetansen på sykehuset, pusterommet og andre steder der det er fantastisk kompetanse på å komme seg i form igjen. Når man har fått den inputen, ja da handler det om å finne litt glede i det man gjør og gjøre mye av det. For det er vel og bra å stå noen minutter på en balansepute på gymmen, men har du en på badet og bruker den når du pusser tenna, tar den med på kjøkkenet og smører brødskiva mens du balanserer får du mye mer trening uten å bruke ekstra tid på det. Om du liker å se fotball, stikk å se kampen på gymmen mens du sitter og lar beina gå på sykkelen. Da skal du se at kontinuitet og mengde gjør at du oppnår resultater veldig mye fortere.
Del på:
facebook
twitter