.webp)
Fra cellegift til Mesternes Mester
Bjørn Einar Romøren: Fra cellegift til Mesternes Mester!
Litt før jeg fikk min siste cellegift kur fikk jeg en sms av romkompisen min på A8. «Expedition Amundsen???» Og et par min senere fikk han svar «tommel opp»
Etter som du får flere og flere svar på at behandlingen man gjennomgår fungerer, så retter tankene seg mot fremtiden. Sjokket med å bearbeide at man har kreft gjør at man blir ekstremt her og nå. Kanskje det er en del vonde tanker om døden og hva man etterlater, men jeg opplevde i alle fall en veldig tilstedeværelse i det som skjer akkurat nå. Spenning rundt hva som kommer, men man tar en dag av gangen. Litt som i toppidrettslivet, et hopp av gangen og et renn av gangen. Men naturlig nok så kommer den dagen man begynner å se fremover igjen. Bare for å ha sagt det, det er ikke feil! Men da kommer også lengsel etter det normale igjen, men også litt frykt for det ukjente. Fatigue, senskader, tilbakefall og chemo-brain...
Over en god grovbrødskive med leverpostei og sylteagurk på kjøkkenet på A8 kom praten mellom meg og Kristian naturlig vis over på fremtiden. Vi skulle tilbake til livet. Kanskje til og med «bedre» i form av at vi skulle utnytte det bedre, sette mer pris på det osv. Og som to treningsskaller så kunne ikke målet være lavere enn verdens tøffeste skiløp!
Det er ikke alt som går etter planen selv om gifta tar knekken på kreften. Det fikk vi også oppleve. Kristian sin operasjon førte til infeksjoner gang på gang og vi kom ikke helt i gang. Pandemien gjorde vel også sitt ved å faktisk avlyse det rennet vi skulle gå og vi fikk aldri trent oss opp som vi så for oss. Det kunne vært veldig sårt for oss, men jeg tror vi er gode til å forholde oss til realiteten rundt oss og ikke deppe over de tingene vi ikke får gjort noe med. Tro meg, vi irriterer oss vi som alle andre over at ikke alt går etter planen, men vi rister det av oss.
Det endte egentlig med at vi fortsatt snakker om et eller annet nytt mål vi skal gjøre sammen. Ikke fordi vi er så fryktelig opptatt av om vi klarer målet eller ikke, men vi vil gjøre reisen sammen. Vi opplevde noe av det tyngste man kan sammen ved å dele rom og usikkerheten om fremtiden i et halvt år. Det er minner vi aldri vil glemme på godt og vondt, og tanken om at vi tar noen steg i positiv retning sammen er veldig inspirerende for oss begge.
Da det ikke ble hverken trening eller langløp, noe jeg som tidligere skihopper egentlig bør være glad for. Har vel ikke helt forutsettingene for å plutselig dra en pulk på 40 kg over vidda! Så var det en helt annen utfordring jeg fikk presentert. Mesternes Mester!! Jeg har blitt spurt mange ganger før, men har alltid tenkt at jeg vil spare mine kolleger for den ydmykelsen det ville vært å se meg ryke på hue og ræva ut i første episode. Dette var FØR cellegift. Men jeg tenkte at jeg har så lyst til å se om jeg kan være en inspirasjon. Ved å være åpen om kreften så inspirerte alle de tilbakemeldingene jeg fikk da meg til å gjøre de rette tingene og holde humøret oppe. Og siden det var under halvannet år siden siste kur var det akkurat i 2021 jeg ville kunne overraske med å takke ja til plassen.
Jeg vant Mesternes Mester før jeg ble med... Det vil si... jeg følte at jeg allerede hadde vunnet da deltagerne ble offentliggjort og jeg kunne lese innboksen min på sosiale medier. Det var en helt nydelig følelse. Som varte helt til vi satt i 90-gradern første dagen... Da kom det som en buss for tog rett i trynet mitt. Frykten for å delta i programmet å vise at man ikke kan komme seg tilbake fra en lang sykdomsperiode. For frykten for å demotivere er faktisk sterkere enn ønsket om å motivere.
Men det slaget i trynet jeg fikk da gjorde alt veldig virkelig. Den skuffelsen over første øvelse satte meg i en modus og gjorde at jeg fikk et fokus på å yte maks av det jeg kan i hver eneste øvelse. Jeg tror faktisk ikke jeg har jobbet så mye mentalt over en så lang periode noen gang i livet. Kanskje fordi det er ukjent for meg med 17. mai leker for voksne der poteten er byttet ut med en 30 kg sandsekk. Men også fordi det betydde så mye for meg å vise at man ikke trenger være best, men at man kan klare mye likevel. Noen oppgaver er tøffere nå, men selv om det tar lengre tid og koster mer krefter, så er de kanskje enda viktigere å gjennomføre for å fylle hverdagen med mestringsfølelse.
Dagene og ukene som fulgte var noe helt spesielt. I utgangspunktet er jo et program som MM utrolig gøy for en tidligere utøver. Man får lov til å leve i en boble der prestasjon, fokus og innsats er alt. Og man får bli kjent med andre vinnerskaller som alle har noe forskjellig ved seg. For det er så mange veier til å lykkes med hva enn man driver med. Og alle rundt meg heiet. Jeg fikk en opplevelse av å hoppe lagkonkurranse i skiflyvnings VM i hver øvelse. Bortsett fra at vi konkurrert med hverandre da. Men jeg føler den respekten vi alle hadde for hverandre var så genuin. Vi viste alle at dette er en beinhard kamp. Om en plastikkpokal!!! Vi er alle konkurransemennesker, men jeg tror alle er med mer for en opplevelse og inspirasjon enn å vinne. Helt til man står på startstreken, for da klarer ikke vi holde tilbake. Ingen vil tape, og ingen gir en millimeter.
Jeg er vel like overrasket over egen prestasjon som meg selv. Jeg ble med i programmet for å motivere og inspirere de som har vært utenfor noe til å ta det første steget og ikke være alt for redd for å feile. Jeg hadde jo ikke trua på meg selv. Men jeg burde kanskje ha det jeg også??
Nå som serien er ferdig på tv og innboksen igjen er full av lovord og utrolig mange fine ord, så sitter jeg igjen med verdens beste følelse. Jeg er stolt, jeg er fortsatt overrasket over hva jeg klarte og jeg er ikke noe mindre lysten på å kunne inspirere der jeg har mulighet. Men samtidig sitter jeg med en liten frykt. Det gikk nesten for bra i programmet. For det jeg klarte i MM er ikke helt synonymt med hvordan jeg opplever hverdagen. Joa, jeg er i grei form og jeg har en evne til å ta ut ganske mye av de få ressursene jeg har. Men det er ikke noe veldig spesielt med min opptrening. 90% av min opptrening har vært å gå med barnevogn i nabolaget. Men jeg har tatt det rolig. Jeg har lyttet til kroppen og ikke blitt for ivrig i forhold til å komme til det normale livet igjen. Det tror jeg er nøkkelen, og jeg håper at det kan være en like viktig lærepenge som at man må tørre å feile, tørre å være sårbar og tørre å gi det man gjør et ærlig forsøk ...
De som kjenner meg, vet at jeg sjelden er fornøyd med sølv. De som kjenner meg enda bedre vet at jeg egentlig setter egen prestasjon i første rekke når jeg tenker etter om jeg er fornøyd eller ikke. I MM hadde jeg vært fornøyd med å gjøre mitt beste, og det gjorde jeg! Derfor var sølv i den konkurransen veldig god. Det jeg drev med i hoppbakkene i gamledager er noe jeg gjorde da, det å jobbe meg tilbake sakte, men sikkert til et liv der jeg kan følge opp Fred og Fiona er noe veldig mye større og viktigere!
Bilder fra Bjørn Einar Romørens private arkiv.
